left right index news bio disco pictures articles distro contact
PROGRESSIV KVALITET FRA DET BLIDE SØRLAND |av André Aaslie

Det bogner ikke akkurat over av norsk Kvalitetsprog. Derfor er det en fornøyelse å kunne presentere Kristiansandsbandet Circles End for Screams lesere. Dette fem-manns sterke orkesteret har, som vi nå skal høre, faktisk holdt på en god stund allerede, men har ikke vært aktuelt med en full-lengder før i disse dager. "In Dialogue With The Moon", som er albumets tittel, synes vi i Scream var grunn god nok til å ta en prat med bandet...

-Vi begynte i det veldig små, mest for moro skyld med noen coverlåter og greier. Vi var vel ikke mer enn 12-13 år da vi begynte. Etter hvert som tiden gikk ble det hele mer seriøst, vi begynte å fatte interesse for mer progressiv rock, og begynte også å lage egne låter. Dette resulterte i en selvfinansiert miniskive utgitt i 1998 (kritikerrost album i Scream #44)

Det er en av bandets to gitarister, Trond Lunden som informerer.

-Denne EP'en sendte vi rundt til ulike selskaper og magasiner, og fikk vel egentlig ganske bra respons. Vi ble faktisk spilt på radio i utlandet, men det ledet ikke til noen kontrkt. Men brukbar distribusjon klarte vi i hvert fall å skaffe oss, så får vi se da om det skjer noe etter "In Dialogue With The Moon". Vi har sendt ut ganske mange promopakker over hele verden.

Dere har jo betalt for produksjon selv og valgte igjen Jailhouse Studio (In The Woods, Trail Of Tears, Dismal Eufphony) som tilholdssted. Jeg regner med dere ble fornøyde med resultatet?

-Ja visst! Dette studioet er veldig kjent i lokale kretser, og er blitt benyttet av ganske mange etter hvert. Dessuten er det relativt billig, noe som jo passer oss veldig godt, he he. Og lyden ble over all forventning den, så vi er helt klart fornøyde. Vi får bare håpe at plateselskapene er like begeistrede som oss.

Mannen som hjelper Circles End med kontakter og distribusjon i dag heter Morten Kowalski, en ildsjel fra Skien som for øvrig var så barmhjertig å låne oss en kåk da jeg og noen venner av meg besøkte 1001 Watt festivalen i fjor høst. En hyggelig kar med dedikert ballast nok til å hjelpe disse gutta frem til en kontrakt de så abslolutt fortjener.

-Morten er en sann idealist som vi egentlig ikke kan få takket nok for sin innsats. Vi får håpe det bærer frukter, forteller bandets andre gitarist Omar Emanuel Johnsen, som nå også har tatt del i dette intervjuet.

Det har aldri vært aktuelt for dere, spør jeg ham, å komponere enklere komposisjoner som helt klart (og trist nok) ville ha vært betraktelig lettere å markedsføre?

-Det har definitivt aldri vært noen problemstilling for oss.

Når folk utenfor det progressive musikkmiljøet lurer på hva slags musikk dere spiller, hva svarer dere da?

-Hm. Egentlig er vi vel litt usikre på hvor vi skal plassere oss selv, men svaret blir vel at vi spiller en form for progressiv rock med inspirasjon og forankring i det tidlige syttitall, blandet med et mer nittitalls klingende sound.

Siden du nevner nittitallet, blir det vel naturlig å trekke frem et band som Anekdoten. Jeg hører flere inspirasjoner fra den leiren.

-Ja, vi har latt oss inspirere av Anekdoten, helt klart, selv om de kanskje har et mye mer utpreget syttitalls sound enn oss.

Mye av grunnen til det ligger vel også i at dere ikke benytter dere av mellotron. I det hele tatt bruker dere veldig lite keyboard til å være et progressivt rockeband.

-Vi skulle gjerne ha brukt mellotron vi, men de er så jævlig vanskelig å få tak i.

Trond Lunden finner tiden inne for å gjøre et lite comeback på intervjufronten...

-Vi var en liten stund inne på tanken å kjøre hele skiva uten synth, men under ymse partier følte vi at det ble riktig å legge på synthen for å skape de rette stemningene disse låtene mer eller mindre krevde.

Og dere har fått ny vokalist siden sist. Dere var ikke helt fornøyde med Omars prestasjoner fra debuten altså?

-He he, vel det kan han vel kanskje få svare på selv, og så gjør Omar simpelthen det:

-Siden jeg hadde litt erfaring med å synge tidligere, jeg hadde lært litt om sangteknikker og slikt, ble det til at jeg sang på den forrige skiva vår. I tillegg til at jeg aldri har sett på meg selv som noen veldig god vokalist, ble vokalen mikset veldig lavt, og det ble lite tid til å bearbeide den i studio. Det ble rett og slett ikke bra nok. Det ble for lite trøkk.

Vel, da håper jeg dette intervjuet har pirret til nyskjerrigheten hos alle progelskere der ute. Circles End fortjener nemlig all den oppmerksomhet bandet kan få.