left right index news bio disco pictures articles distro contact
GROOVE |av Dag Erik Asbjørnsen

5/7 poeng

Moving & grooving in endless circles!

Det dreier seg altså om progressiv jazz-preget rock tuftet på 70-tallets mange overdådig ornament-prydete drømmeslott, men bygget av norske husmenn med husbanklån og pålagt husbankens sedvanlige restriksjoner når det gjelder nøkternhet. Sagt på en annen måte er dette musikk med flere taktskifter og slalom-omveier rundt 4/4-markeringene enn løypa til drita fulle Turboneger-fans på vei hjem fra byen.

Circles End har allerede høstet mange godord internasjonalt i prog-spesialist miljøet for debut-albumet Dialogue With the Moon (2001) og har nå fått oppfølgeren Hang On to That Kite utgitt på det nystartede Bergen-baserte selskapet Karisma records (hmmm, var det Kinesis eller Genesis de hadde på stallen igjen?).

Plata starter med fyldige Echoes, tidligere luftet som singel (i begrenset opplag, så vidt jeg forstår), et fremragende spor som hever seg høyt i selskap med de beste norske "låtene" (ha-ha) innen prog-rock genren de siste 25 årene. Hadde gruppa klart å følge dette nivået gjennom hele plata ville det virkelig vakt oppsikt, men det dabber noe av på Tiny Lights. Ikke misforstå, denne vendingen mot el-piano dreven jazzfunk-rock har absolutt sjarme og personlighet, men likevel indikerer dette en mer tilbakelent holdning.

Red Words gjenvinner momentum med en vandring mot Canterburys fagreste enger der Karl Riis Jacobsen inngår blodsbrorskap med Sinclair bros. En riktig fin el-piano og gitar intro er det også!

Den hyppige bruken av el-piano gjennom hele plata får meg til å tenke på Santana Band med Tom Coster og Leon Patillo på tangenter i jazz-rock perioden rundt 1973. Når det gjelder gitarspillet, er det lett å finne spor etter Steve Howe og Robert Fripp, men det er mulig Omar Emmanuel Johnsen er såpass informert at han har hørt Mick Ware i Czar og Cliff Harewood i Raw Material også. Når det gjelder rytmeseksjonen er det vanskelig å unngå å tenke på kombinasjonen Wetton og Bruford, men her er det oppfinnsomhet nok til å unngå plagiering. Circles End har dessuten vett nok til å legge inn en motsats til den rådende musikalske vindretninga på At Shore, et flytende, nesten folk-preget spor med akustisk gitar og cello. Et klart høydepunkt sammen med Echoes. Jeg får muligens litt ørekløe av Peeping Tom, men mest fordi disse Starless...-taktene ble overforbrukt av neo-progband tidlig på 90-tallet. Jeg kunne ideelt sett også ønsket med mer bruk av cello og treblåsere, men det er sikkert i vente på kommende album!

Circles End har med Hang On to That Kite fullført en plate som må ha krevet mer hjernearbeid enn en gjennomsnitts rockeinnspilling, noe enkelte nok vil ta illevarslende opp. Dette er ikke noe for fjortiser eller sminke-fikserte gjennomsnittsrockere. Har det seg imidlertid slik at du er proggofil med en særlig fascinasjon for jazz-rock fra det såkalte Canterbury-miljøet så vil du elske denne plata. 23.08.2004