left right index news bio disco pictures articles distro contact
MUSIQ |av Ingebjørg Sæbøe

Karakter: 5/6 stjerner.

Det er tiden for mimring og tilbakeblikk, i dette tilfellet et vårlig sådan, på sørlandsbandet Circles End og deres utgivelse Hang On To That Kite. Riktigere er det å kalle dette et tilbakeblikk for lytterskaren. Og heller ”til glede for nye lyttere”, da meg selv inkludert. Navnet har streifet meg, men jeg har ikke hatt andre assosiasjoner enn at de en gang for lenge siden kalte seg Plethora, og da med en litt annen besetning. Uansett.

Rett på sak. Åpningssporet Echoes er en noe ’standarisert’, men bunnsolid proglåt som allerede da vitner om et godt grep om egen stil. Et veloverveid ønske om riktig førsteinntrykk, så å si. Den plasserer Circles End i rekken av flere oppkommere, selv om de i Norge er smertelig få. Av den grunn er det lett å gjøre seg overivrig når det gjelder progspirer. Men noen ganger er entusiasmen fullstendig legitim.

Slik som denne.

En sterk vokal, representert ved Karl Riis Jacobsen, setter et fräscht preg på noe som underbygger renessansen deres av flere grener innenfor syttitallsprogrocken. Jeg sanser likevel en ’progminimalistisk’ mentalitet i musikken. Det virker følgelig som om gutta er mer opptatt av å bane sin egen vei framfor å slavisk følge fortidige, og da geniale oppskrifter. Lyden er likevel tilfredsstillende kompleks, ved at de stadig bedriver sjangerlek med blant andre jazzen, uten at det preger musikken i en jazzete retning.

Dette ’nye tilbakeblikket’ vil konkludere med at Hang On To That Kite består av trygge låter som sammen fungerer bra i et svært elegant utvalg. Med en solid grunnmur, bør gutta ikke ha noen forbehold mot å eksperimentere i det vide og det brede. Nøkkelordet er sammensetninger, og dyktige grep gjør at Circles End har funnet seg en komfortabel plass innenfor sjangeren. Forhåpentligvis vil de fortsette å spille på denne styrken videre, for Hang On To That Kite er verdt sitt resultat i, om ikke gull, så god musikk.

Ergo: følsomt og røft. Enkelt og komplisert. Circles End lar seg velvillig falle mellom to stoler, og det er ikke et dumt trekk. Men velgjort er det. For fikse og tidvis svært godt gjennomførte låter gjør at denne skiva anskaffer en god følelse om at fra Circles End kan det komme mye bra i fremtiden.