left right index news bio disco pictures articles distro contact
TARKUS

|av Jon Christian Lie

Et av de bandene vi har fulgt jevnt og trutt siden debuten er norske Circles End. Hang On To That Kite er deres fjerde utgivelse og mye tyder på at gruppa har benyttet tiden sin svært godt denne gangen.

Fremdeles dyrker de melankolien i rikelige doser, samtidig som låtstrukturene inneholder betydelig flere jazzelementer enn tidligere. Resultatet har blitt et spenstig og velarrangert stykke progressiv rock, der samspill vektlegges fremfor soloutspill. Denne plata er så og si blottet for soloer. Saksofonen har blitt en godt integrert del av helheten og fungerer som et positivt tilskudd til lydbildet. Et detaljert lydbilde som fremstår bredere enn før, med elegant elpiano-bruk og sågar luftig mellotron i essensielle partier.

Albumet belyser gruppa fra en mer utfordrende og progressiv side. Helheten lyder sammensveiset, og det høres at bandet har vektlagt å jobbe en del med utvikling av temaer og de har åpenbart modnet på dette feltet. Her er det mange smidige overganger å spore. Samtidig lekes det mer med det rytmiske. De mer synkopiserte sekvensene og til dels hektiske passasjene kan minne litt om Gentle Giant, mens de mørkere stunder fører tankene i retning Anekdoten og Opeth - i deres mer tilbakelente hjørne.

En vesentlig styrke er at Circles End virkelig tør å legge følelse og sjel i partiene, samtidig som bandet kort og godt mestrer å skrive bedre låter. Dette har medført et album som er fyllt til randen av stemning. Vel anbefalt hvis du er nysgjerrig på norsk progrock...

Kommentar-anmeldelse: Trond Gjellum

Med sitt fjerde album Hang On To That Kite er jeg ikke i tvil om at Norge har fostret et progband i den melodiøse gata som kan ta opp konkurransen med mange av de større navnene utenfra. Bandet trekker selv paralleller til band som Porcupine Tree, Gentle Giant, Camel, Echolyn og Ritual når de skal beskrive seg selv, og jeg er ikke så veldig uenig i den beskrivelsen. Vokalist Karl Riis Jacobsen har helt klart tatt til seg deler av vokalbruken som Echolyn gjorde bruk av, og bandet har i det hele tatt mye til felles med Echolyn, og det er en kompliment. Akkurat som hos sine amerikanske inspiratorer er det korte, konsise og velskrevne låter med fokus på godt samspill og fengende melodilinjer som står i fokus. Ingen av instrumentalistene breier seg på bekostning av de andre i bandet, og det skaper en følelse av helhet og samspill som man ikke finner så altfor ofte innen sjangeren. Men jeg må likevel få fremheve gitarist Trond Lunden og keyboardist Audun Halland for smakfulle innspill. Det går an å spille bra uten å hele tiden måtte spille så innmari mye. Produksjonen er meget bra, og med låter som alle holder seg innenfor 5-6 minutter, skal du jo se gutta kanskje spilles på radio etter hvert? Alt i alt må det vel kunne sies at Circles End med dette albumet har satt en standard for mer melodiøs prog innenfor Norges grenser.