left right index news bio disco pictures articles distro contact
-DET SKRIKER IKKE AKKURAT PROG? |av Geir Larzen

Norge er, i motsetning til Sverige, et armodslig drivhus hva progressiv vekst angår. Heldigvis finnes det unntak. Kristiansand-bandet Circles End er ute med nytt album, og skriver seg samtidig inn på lista over skyhøy nasjonalkvalitet. Tre år er passert siden "In Dialogue With The Moon", men du skal være tonedøv for ikke å erkjenne at ventetiden har båret frukter. Vi lot oss imponere, og kontaktet eksiltrønder Trond Lunden.

-For en som står midt oppi det hele er det vanskelig å sette fingeren på hva det er vi gjør nytt på "Hang On To That Kite", men vi har definitivt tatt noen skritt fremover. Det har vel blitt mer jazz, har det ikke? Samtidig føler jeg at albumet fungerer mer samlet enn det forrige. Vi er blitt tre år eldre hadde jeg nær sagt, men snittalderen i bandet er vel egentlig uendret når jeg tenker meg om. Bassisten vår sluttet kort tid etter utgivelsen av "In Dialogue...", og noe senere fulgte vår daværende gjeste-keyboardist etter. Disse erstattere ble Patrick Wilder og Audun Halland, som begge er omtrent tre år yngre enn resten. De har likevel i aller høyeste grad bidratt til å gjøre den nye plata til det den er. Da vi la lokk på "In Dialogue..." var vi tappet for kreativitet en stund; noe som er helt normalt. Nye låter begynte vi å sysle med først på tampen av 2001, og i de to neste årene tok det helt av. Det hjalp veldig på skaperevnen å få friskt blod inn i bandet. Jeg husker vi hadde en intens periode hvor vi øvde og pøste ut nye idéer uavkortet. I og med at vi er spredt over hele Norge jobber vi med Circles End kun i ferier og sånt. Fordelen med en slik arbeidsform er at intervallene blir veldig pasjonerte. Vinyl-singelen ble innspilt i april, mens selve albumet ble gjort sommeren 2003. Til sammen brukte vi bortimot én måned.

-Lydbildet er organisk og produksjonen svært behagelig. Faktisk tror jeg dette er ei plate som er veldig lett å like...

-For de som ikke nødvendigvis bare vil ha kommersiell pop og rock tror jeg skiva øver appell. Stoffet er nok mer tilgjengelig enn forrige plate, og du har rett i at vi er blitt lettere å høre på. Brettisten vår er glad i å snike inn uvanlige toner i akkordene, så noe allemannseie blir vi neppe med det første. Og det bryr meg heller ikke. Jeg står for det vi har kreert, og mener plata er både fengende og musikalsk interessant på samme tid.

-Jeg vil ikke nøle med å sertifisere plata som et progressivt verk, men det er befriende lite synsing ute og går. Hos Circles End står låtene åpenbart sentralt.

-Absolutt. For noen år siden var vi sinnssykt hekta på den tekniske progdelen, men dette er noe vi har vokst av oss. Vi forsøker å holde fokus på selve låtene, og personlig får jeg mer og mer sans for det enkle og genuine. Dog er det viktig å holde fast ved det progressive lydbildet og ditto instrumentering. Muligens serverer jeg selvmotsigelser i fleng nå, for vi har mange ulike temaer innad i én og samme låt også på den nye plata, men altså - trangen til å projisere halsbrekkende teknikk er et tilbakelagt stadium. Det er hensiktsløst å pakke flest mulig toner inn på så og så mange sekunder. Den nye skiva har fin flyt og god balanse mellom det beint fram progressive, og det låtsentrerte. Musikk handler først og fremst om å formidle følelser, og atmosfærisk har vi aldri stått sterkere. Vi har bevisst forsøkt å bygge opp under stemninger, og jeg håper og tror musikk og tekst er uløselig sammenknyttet.

-Jazz er som nevnt en viktig stilistisk forgrening denne gang. Hva kommer det av? Har dere hamstret fusion og Canterbury-prog i det siste?

-Både ja og nei. Personlig hører jeg på alt mulig - blant annet jazz - men ikke så mye den typen jazz du finner på plata. Imidlertid hører våre nyrekrutterte svært mye på jazz. De har gått musikklinja på videregående, og studerer musikk i dag. Begge er fostret på god, gammel prog, fusion og jazz, og i den typen musikermiljøer går det veldig mye i jazz. Jazzens innmarsj i Circles End skriver seg fra disse to, selv om hele bandet finner mye vitalt innenfor nevnte område. Vi bruker dog elementer fra jazzen som et krydder. Du kan umulig kalle Circles End et jazzband. Impulsene herfra finner du i akkordprogresjonene. Vi liker å benytte korder som kommer bardus på. Det er slike ting som holder liv i musikken og som gjør den spennende.

-Kjenner du til amerikanske Echolyn?

-Bare av omtale, nettopp fordi vi har blitt sammenlignet med dem.

-Og analogien er slett ikke grunnløs. Også Echolyn har funnet et prangende ekvilibrium av iørefallende popmelodikk, kordskjematisk jazzbruk og den progressive rockens pondus.

-Det låter jo interessant. Jeg burde med andre ord sjekke ut Echolyn. For vår del er det de enkle melodiføringene som fungerer best, og det gjelder å integrere disse i det som gjerne kan være et komplekst lydbilde.

-Jeg må innrømme at jeg er svak for saksofonbruken på plata.

-Vi kjører harmonier både i synth og gitar, og effekten vi oppnår er at det nesten låter som ei blåserekke. Saksofonisten vi bruker er et talent utenom det vanlige. Han gikk rett inn på konservatoriet fra videregående skole, og det er det svært få som gjør. Det er vanvittig herlig å jobbe med slike folk. Han trenger ikke øve, men hører låta én gang og vet nøyaktig hva han skal spille. Vi benytter ham så mye vi kan egentlig...

-I likhet med "In Dialogue..." holder årets album en kanonåpning.

-"Echoes" var et klart førstevalg i så måte. Det sier liksom pang! med én gang. Låta representerer bandets ytterpunkter, for her finnes de hardeste og de mykeste innslagene på plata. "Echoes" hører absolutt med blant høydepunktene, men personlig er jeg svak for "At Shore"; celloen og de akustiske gitarene tilvirker en helt spesiell stemning. I grunnen er det her vi ligger jazzen nærmest, men jeg er på ingen måte kapabel til å forklare hvorfor. "Red Words" er en annen favoritt. Selv om den er sparsomt strukturert formidler den noe helt eget.

-Du må fortelle litt om avslutningskuttet "The Dogfather Has Entered The Lift". Dette er vel det nærmeste man kommer betegnelsen taffel-prog?

-Tittelen er veldig intern. Bikkja til Patrick, Charlie, er blitt bandets maskot. Charlies alias har beveget seg inn i heisen hvor det foregår sjuke ting... Jeg tror ikke vi skal gå nærmere inn på dette. Vi var lenge i tvil om låta skulle med på plata, men vi liker temaet så godt, og dessuten er den herlig å jamme over. Den eneste måten en slik innspilling kan forsvares på, er om du plasserer den helt til slutt.

-Dere skal ha honnør for et originalt plateomslag.

-Jo, takk, det skriker ikke akkurat "progressiv rock", eller hva? Det var også noe av hensikten. Jeg kjenner en fyr som er grafisk designer, og jeg vet han pleier å komme opp med veldig kule ting dersom han får fritt spillerom. Vi er meget tilfredse med den jobben han har gjort, og jeg gleder meg enormt til å få digipacken mellom hendene. Det har hele tiden vært meningen å lansere skiva i digipack-format. Heldigvis dukket Karisma Records opp og kunne påta seg noe av kostnadene.

Foruten bandets releaseparty 16.april er flere konserter under planlegging, og Oslo, Bergen og Trondheim er noen av stedene som nevnes.