left right index news bio disco pictures articles distro contact
GROOVE |av Dag Erik Asbjørnsen

Jazz-prog-rock med sjel!

Prog-rock-avlinga de siste årene har vært mindre enn under oppsvinget på 90-tallet. Navn som Saens, Product, RPWL, Tempus Fugit har ikke rukket å ta igjen Anekdoten, Porcupine Tree eller White Willow i popularitet. Circles End er et av de få nye norske framstøtene på dette området, selv om de også kan ha svelget en Jaga Jazzist.

Begge sporene på Echoes har en fyldig lengde, og særlig tittelkuttet har en nøye utarbeidet strukturering. Før noen sovner av dette pompøse og urocka ordet så må jeg tilføye at Circles End har noe som en del andre band som ramler ned i resirkulerings-prog-bøtta mangler, nemlig SJEL! Faktisk besjeler Echoes noen av King Crimsons "mykere" øyeblikk, kynisk sunget av John Wetton i perioden 1973-1974. I Karl Riis Jacobsen har Circles End en vokalist som er 30 grader varmere enn stivfrosne Wetton. De spreke Hammond-orgel og elpiano ornamentene får meg til å tenke på jazz-rock perioden til Santana og Traffic (litt samplet mellotron er det også her!). Gitaristene kler låtene med rytmegitar etter læreboka og noen ledende temaer som ikke er alt for høyt mikset. Det er også plass til en avdempet, lang sax-solo som ligger og pludrer et sted mellom Jimmy Hastings og Jan Garbarek. Alt sammen er upåklagelig spilt, med sans for å sette melodiske klisjeer sammen på en måte som får deg til å tro at du ikke har hørt dette før.

Long Shot har en lignende karakter, men bærer mindre preg av å være inndelt i forskjellige sekvenser underveis. Det blir nesten som en imaginær, litt funka rehabilitering av de bedre jazz-rock ideene fra 30 år tilbake. Musikken er iørefallende og innvikler seg aldri i overmodige (og overflødige) utbroderinger.

Circles End byr altså på imponerende bra musikk, men dessverre låter miksen litt dau og demo-aktig på disse to sporene. Spleiselaget får drive litt pengeinnsamling i månedene som kommer - og det nye albumet vil virkelig bli verdt å vente på!