left right index news bio disco pictures articles distro contact
MONSTER MAGAZINE #2 2004 |av Geir Larzen

Poeng: 4.5/6

Når det gjelder å bringe norsk progrock i vanry har vi nærmest vært verdensmestere her til lands, men nu blåser en forfriskende vind inn over oss. Kristiansandbandet Circles End leverte et bra album for omlag tre år siden, men at de gestaltet såpass musikalske muskler hadde jeg ikke trodd. Årets album er en gjennomarbeidet, modig, fengende og passe innfløkt perle. Dens fortrinn er at den er lett å like, selv om den på alle måter etterlever terminologien progressiv rock. Melodiene beveger seg langs popmusikkens allé, mens innmarsjen av jazz (særlig i visse riff og kordstrukturer) tilkjennegir bandet noen av de samme kvalitetene som gjør Echolyn og Ritual så suverene: Balansen mellom det iørefallende og det intrikate. Denne plata rommer faktisk ikke ett eneste dårlig spor, men den grådig bra åpninga Echoes stiller i særklasse. Her er kontrastene store og gitararbeidet overmåte raffinert (og i verssekvensene ikke lite influert av Anekdoten). Sjeldent har saksofon fungert så bra i et symfonisk stykke rock. Vokallinjene tar likevel kaka. Blir du ikke umiddelbart beveget av refrenget er du skrudd feil sammen.